Mange som strever med mat og kropp, kan også erfare at dette er noe positivt. Det er noe de får til som gir mestring. Det er noe som kan få dem til å glemme andre ting. Forsøk å vise genuin interesse. Be han/hun om å fortelle åpent om hvordan han/hun har det om dagen, og vær nysgjerrig.

Hvordan skal jeg gi uttrykk for at jeg er bekymret? Et tips er å være så tydelig og konkret som mulig. Ta utgangspunkt i det du har observert og inviter til dialog og undring sammen. Bruk JEG, og ikke DU. Still mest mulig åpne spørsmål. Vis at du ser, lytt og ikke fordøm.

Flere forteller at de ofte i starten av spiseforstyrrelsene får bekreftelse og anerkjennelse for at de mestrer, og får til mye knyttet til trening, mat ol. De blir endelig bekreftet og sett. De kan kjenne at de får til mer enn hva de har fått til før. Det er viktig at de som er nære; foreldre, venner, lærere eller trenere, også forsøker å være undrende til det som er bak atferden. Snakk om tanker, følelser og opplevelser, mer enn det konkrete og kroppslige rundt vekt, trening og mat. Hva er det som gjør at personen nå har blitt ekstra opptatt av for eksempel trening eller mat i det siste?

Det er viktig å vite om symptomenes tvetydighet når det kommer til spiseforstyrrelser. Det handler om «symptomenes nytte». Ambivalens til endring og varierende motivasjon hos den som lider er vanlig. Mye av atferden knyttet til mat og kropp kan for mange være en løsning på andre vanskelige ting i livet. I tidlige faser av en spiseforstyrrelse, kan noen mene at de ikke har et problem. Forsøk å bevare din tålmodighet. Ikke forvent at han/hun skal endre seg, men vis at du er der.

Oppgaven din som nærstående er ikke å løse den andres problemer. Det er viktig i seg selv å være der, og gi den andre en opplevelse av å bli sett. Hold deg rolig, for kommer vi raskt med løsninger, kan den som strever føle seg avvist og ikke forstått, eller bli tålt.

Utforsk flere sider og bytt perspektiv. Når overopptattheten av mat og kropp styrer, er det ofte vanskelig å løfte blikket mot andre. Forsøk å sette deg inn i den som strever sine sko. Hvordan ville jeg ha hatt det? Ville jeg likt at noen så meg, eller sa i fra? Oppmuntre til å være åpen for ulike synspunkter. Start gjerne med å lytte til hans/hennes erfaringer. Anerkjenn deretter forskjeller.

Ta opp din bekymring ansikt-til-ansikt. Nervesystemet vårt er laget for det. Det hjelper å kjenne at man hører til, og at det er noen der. Respekt må vektlegges. Ordet respekt kommer fra det latinske ordet re-spectare, som betyr å se – og se om igjen.

Si «jeg» i stedet for «du». Vis til konkrete observasjoner du har gjort. Vis også til hva andre har sagt og kommentert på. Tilby støtte til videre hjelpsøking. Sjekk ut tilgjengelige ressurser og støtte, og kom gjerne med forslag til hvor man kan få hjelp.

Ta dine egne følelser og behov på alvor. Ikke glem din egen helse, og ta vare på deg selv. Husk at du skal fortsette å leve ditt liv, selv om du er bekymret. Det er viktig å vise at følelser ikke «smitter», og at du «tåler» å være bekymret. Da er det lettere for vedkommende du ønsker å hjelpe å lene seg på deg.